Eier: Ingvill Fauske, Sørskogbygda

Kvelden ulvene kom til gards, tok gamle John ansvar for valper og Ingvill.

 

– Hallo, det er Ingvill.

– Hallo, ja. Nå er vi endelig i Sørskogbygda.

– I Sørskogbygda?! Ser du en kirke?

– Ja?

– Og en butikk?

– Ja.

– Ja, da har dere kjørt feil. Fortsett 17 kilometer østover på en svingete vei. Og når dere kommer til en uventet lang flate…

– Ja?

– Jeg bor i enden av den.

Hun bor øde til, Ingvill Fauske, og godt er det. For der på den gamle husmannsplassen i skogene mot svenskegrensa er det et hundeglam uten like. Det er langtrukne ul og iltre bjeff, og hvor mange hunder hun har, vil hun helst ikke si, men hun mumler noe om at det nok er blitt litt for mange. Sju av dem bor sammen med henne i det hvitmalte 70-tallshuset, fem valper bor i en hundegård foran kjellerinngangen, og resten av dem holder til i den store hundegården nede på jordet, og det er dem som lager lyd. Hun slipper dem ut, og det er glade logrende hunder over alt.

– Hvilken av dem er John?

– John? John! JOHN!

Ingvill ser seg rundt.

– Han står der nede, sier hun og peker ned mot gjerdet der tolv år gamle John står.

– Han hører litt tungt, og er nok fremdeles litt skeptisk til fremmede.

Ingvill er fra Ottestad ved Hamar, og fikk sin første schæfer da hun var 16 år. Da han begynte å dra på årene, fikk hun en blandingshund, halvt schæfer, halvt Alaska husky.

– Jeg likte det der husky-lynnet, og da schæferen døde, kjøpte jeg John.

John er en Alaska husky, som hun fant på finn.no. Han var tynn og redd, og hun bare visste at hun måtte ta han med seg. Å gå tur i bånd likte John dårlig, men da han fikk på seg sele, kom halen opp. Han storkoste seg. Så da måtte Ingvill ha et par hunder til som kunne trekke sammen med ham. Da var de blitt fire. Og en dag kastet John seg over en av tispene, og snart ble de ti. Og slik har det i grunn bare ballet på seg.

– Det er John sin fortjeneste at jeg driver med sledehunder, sier Ingvill.

En mørk høstkveld i 2019 var hun på tur med John, Litza og noen valper. De ruslet på jordet nedenfor huset. John var urolig, Ingvill merket det. Han ville ikke at de nærmet seg skogkanten. Ingvill gjorde det likevel. Valpene løp foran. Plutselig skar John dem av, og drev valpene tilbake mot Ingvill. Et par av dem lystret ikke umiddelbart.

– John gjorde da noe jeg aldri tidligere har sett ham gjøre, forteller Ingvill. Han tok dem i nakkeskinnet og slepte dem bort til henne. Da de nok en gang prøvde å løpe avgårde, flekket han tenner.

– Jeg lurte på om det hadde klikka for ham, og var sekundet fra å kjefte. Da så jeg Litza være mot skogen, forteller Ingvill. Plutselig hørte hun det brase i krattet i skogkanten. John bråstoppet. Ingvill det samme. Hun snudde seg.

– Jeg kan fortsatt huske gåsehuden og pulsen, forteller hun, for i lyset fra hodelykta så hun en ulv som frøs i en bevegelse.

– Det var et kort øyeblikk, men så intenst. Sekunder i livet som jeg vet jeg aldri vil glemme.

Ingvill gikk rolig mot huset. Motstod fristelsen til å løpe.

– Jeg hørte ulven komme etter. Jeg snudde meg og lyste rett på den. Igjen bråstanset den. Litza og valpene så jeg ikke, men jeg visste at John drev dem mot huset, sier hun. Ingvill gikk baklengs, mens hun lyste ut i mørket.

– Så var John der, han var kommet meg i møte og sto rett ved meg. På en rar måte beroliget det meg at han var så stødig og standhaftig. Akkurat som John alltid er konfliktdempende i hundegården, var han det der også.

 

Ingvild jobber som anestesisykepleier på Elverum sykehus, og det er det hun lever av. Hundene er utgifter – og glede.

– Ideelt sett skulle jeg hatt 18 hunder, maks 20. Men så er det alle pensjonistene mine, og jeg tenker: Når de er født her, og jeg har hatt så mange fine turer og stunder sammen med dem, så skylder jeg dem noen gode dager selv om de ikke lenger kan trekke sleden. Så lenge de er fornøyde og glade, skal de få leve. Men når de blir gamle, syke og får det vondt, må jeg jo ringe dyrlegen. Det er en del av det å ha dyr, det. Man overlever de aller fleste.

Ingvill bruker mange timer i hundegården hver dag.

– På 70-tallet var hundefilosofien at du skulle være sjefen. Jeg er ikke helt med på den tankegangen der. I stedet prøver jeg å vise på andre måter at jeg er lederen. Jeg gir dem sjelden godbiter, men jeg stryker og klapper dem hele tida. Jeg vil at de skal synes at jeg er det beste de vet om. Jeg er den som finner på morsomme ting, den som gir dem mat og ly, den som tar dem med på tur gjennom hagl, sludd og iskalde vinterdager, og som de vet alltid vil føre dem trygt hjem igjen.  

– De skal forbinde deg med noe positivt?

-Ja. Det er hele poenget, tenker jeg. Kos og ros, da går halen til værs, og jeg blir den kuleste de vet om.

– Så hvor mange hunder er det her som synes at du er den kuleste?

– Hehe. La oss si at det rundt 30.