Eier: Claus Grennes, Øvre Svatsum,  

Mater familias

Tolv år gamle Ronja er sjefen i hundeflokken til Claus Grennes. Ikke så rart, for hun er mor til hele gjengen.

Svinger du av E6-en ved Lillehammer, og kjører oppover i Gausdal, forbi Aulestad der Bjørnstjerne Bjørnson bodde, og fortsetter videre langs elva Gausa, da vil du etter hvert komme til Svatsum. Og fortsetter du enda noen kilometer, ja, da er du i Øvre Svatsum. En nærbutikk, noen bensinpumper, og det er egentlig det. Krysser du elva her, og slingrer deg oppover en islagt grusvei i en nordvestvendt, skogkledd skråning, kommer du til mossingen Claus Grennes og hans pelsraketter.

Eiendommen er inngjerdet, og alle de 13 hundene går løse. De logrer rundt beina hans, de gnir seg inn til ham, de snuser og sleiker, men det forunderlige at de er aldeles stille. Ikke et bjeff, ikke så mye som et klynk. Han er kjent for det, Claus Grennes, at han har så rolige hunder.

På trammen til uthuset sitter sjefen selv. Tolv år gamle Ronja plirer med smale øyne mot vårsola.

– Hun holder seg i bakgrunnen, og passer på, sier Claus. Det er ni bitende minusgrader, men Claus har verken lue eller votter. Han følger hundene med blikket, og godsnakker med både Pompel og Gaus, med Doffen og Mikkel,med  Tesslin og Ebba, og med Tom Trussel, som har fått navnet fordi han knurrer og brummer mot alt og alle.

– Men det skjer aldri noe, sier Claus. – Det er bare tomme trusler.

Egentlig var det aldri i hans tanker å begynne med sledehunder. På gutterommet i Moss leste han riktignok Helge Ingstad og Jack London, og han var fasinert av friluftsliv, men sledehunder, det var fjernt fra bylivet i Oslo der han drev med web-design. Men så var det en venninne av kjæresten hans, og moren til denne venninnen, hun hadde en venn i Gausdal, som hadde sledehunder. Og en sommer for 15 år sia var det slik at han trengte noen til å se etter hundene i 14 dager.

– Så reiste vi opp, og var der. Og da de to ukene var over reiste vi hjem igjen til Oslo.

Så gikk det litt tid, og det kom fram at hundeeieren i Gausdal ville gi seg, og det er alltid et dilemma for en som driver med sledehunder. Hva skal man gjøre? Splitte flokken, og selge dem? Avlive dem? Eller finne noen som kan ta over hele flokken? Claus og kjæresten fikk spørsmål om de kunne tenke seg å overta. Claus var skeptisk til å flytte fra hovedstaden og opp i dalføret i innlandet, men kjæresten ville, og slik ble det til at de to havnet på Svatsum.  De tok over hundene, og avlet videre på linjene, og til slutt hadde de 36 bikkjer.

 

Så var det en augustdag i 2009, og det var bursdagen til Claus, og denne dagen fikk tispa Xenia seks valper. Én av dem var Ronja. Hun ble født rett i fanget til Claus. Siden har det vært Claus og Ronja. Da kjæresten ville tilbake til Oslo etter fem år, ble Claus værende igjen med Ronja. Han var bitt av basillen.

– Å ha sledehunder er livsstil. Jeg har ikke internett, jeg har ikke TV, livet går ut på å være mest mulig være sammen med hundene.

Claus setter seg i hundegården, roper på Ronja, som hopper opp i fanget hans.

– Hva jeg kan si om Ronja? Hun er en komplett trekkhund med god pels og gode poter, hun spiser bra og har lav forbrenning. Og så er hun en kjempegod lederhund, som har gått gjennom ganske heftig vær. Hun takler alt, storm og løssnø, hagl og regn, uten å vike for noe. Og alt hun kan, har hun lært barna sine.

Ronja har hatt tre kull, det siste for tre år siden, og til sammen har hun født 14 valper.

– Bortsett fra to valper, har jeg beholdt dem alle sammen. Jeg har hatt mora til Ronja, jeg har hatt farfaren og morfaren til faren, og jeg kjenner generasjonene bakover. Jeg ser jo på barna hennes hvor de har nykker og farger og egenskaper fra.

Ronja har gått alle de store løpene i Norge, og som regel havner hun på pallen. Sammen med de andre i kennelen Pelsrakettene er hun regjerende mester i Jotunheimløpet og i Hallingen, hun har vunnet Gausdal 5-mila fire år på rad og har en sølvplass fra Femundløpet i 2020. 

Penger tjener Claus på å jobbe i et bofellesskap nede i Gausdal, og nesten hele lønna går til hundemat.

– Jeg har regnet på det, og jeg bruker nok hundre tusen kroner i året bare på mat. Jeg tenker ofte på det når jeg spar møkk i hundegården: «Ja, der går lønna mi». Alle pengene mine blir til hundebæsj. Men tilbake får jeg fine opplevelser, da. Vi er på tur fem dager i uka hele året rundt i all slags vær, det er solnedganger og soloppganger, det er snøstormer og lyse sommerkvelder.

Selv om Ronja er 12 år, er hun fremdeles med og trekker.

– Hvis hun vil. Noen ganger vil hun være hjemme, og da får hun lov til det.  Jeg lar henne bestemme sjøl.

– Hvordan vet du at hun ikke vil være med?

– Når jeg skal på tur, har jeg alle bikkjene løse i hagen. Så rygger jeg hengeren inn porten, åpner lukene og så hopper de inn. Ronja er alltid sist, og da spør jeg: «Skal du være med?». Da bykser hun inn, eller går og legger seg i hundegården. Det hender at hun ikke vil, og det har skjedd stadig oftere i det siste.

– Hvor gammel kan en Alaska husky bli?

– Det vanlige er vel at de blir 13-14 år, men det er jo dem som blir 16 år, sier Claus.

– Det hører vel til sjeldenhetene.  

En time seinere. Claus har kjørt hengeren opp på snaufjellet, og spent 13 hunder for sleden. Det er en kakofoni av hundeglam, de rykker og hopper, tungene henger ute, og fremst står Ronja.

Claus løfter opp snøbremsen, de legger i vei og brått blir de stille.

Det er lyden av poter, pesing og sleden over skaresnøen, og snart – bare suset av fjell og vidde.