Eier: Hanna Storstein-Thorsen, Røros

Det er mandag, det er mars, og i det ene minuttet er det sol, i det neste full snøstorm, for slik er været her på Røros. Skiftende. Hanna brøyter seg gjennom nyfallen puddersnø de ti meterne fra huset til hundegården. Hun åpner porten, smyger seg inn og roper «Gaisa!». Ingen reaksjon. Hun er vond å be, der hun ligger bedagelig i hundehuset med snuten hvilende over kanten.

– Gaisa!

Gaisa løfter hodet, ser på Hanna, og med et rykk reiser hun seg, det skraper i klør, hun kommer ut, rister av seg halm, og slentrer glad og logrende imot.

– Vi har mange hunder, men Gaisa er den kuleste, sier Hanna, og stryker henne over ryggen.

– Hun har så mange personligheter i seg. Den viktigste er at hun er sterk og alltid glad, for det gjør meg sterk og glad.

Hanna ble født i Alta i 2006. Begge foreldrene er aktive hundekjørere, og hun vokste nærmest opp i sleden. Hun var fire år, da hun flyttet til Røros sammen med mor. Og for tre år siden bygget de hus, sauna og hundegård på tomta i bjørkeskogen ved Djupsjøen.

Hanna kan ikke huske første gang hun selv stod bak et hundespann.

– Jeg har liksom alltid gjort det, sier hun. Men for to år siden ble det plutselig stopp. Hanna var på turntrening, og noen la merke til at ryggsøylen hennes var skjev. Hun ble utredet, og fikk diagnosen skoliose. Hun måtte opereres.

– Jeg husker godt dagen jeg ble lagt inn på Rikshospitalet, for det var på 13-årsdagen min. De opererte meg dagen etter, forteller hun. Det var en omfattende operasjon, der en jernstang ble lagt inn for å stive opp ryggen. Hun ble liggende på sjukehuset i Oslo i 14 dager.  

– Og så fikk jeg endelig komme hjem her, og ble liggende i en sykehusseng i to måneder. De første ukene måtte jeg ha hjelp til alt.

Hun kom seg på beina, men ryggen var stiv og uvant. Bare det å gå de få meterne til postkassen, tok evigheter. Ettermiddagene tilbragte Hanna i hundegården. Hun satt på en stol, mens hundene svinset logrende omkring henne. Det var da hun begynte å få et nært forhold til Gaisa.

-Det var som om Gaisa skjønte at noe var galt, og satt ved siden av meg i hundegården time etter time. Hun så på meg med sine kloke, brune øyne, akkurat som hun sa: «Dette skal vi klare sammen! Du og jeg! Vi skal ut på sleden igjen».

Hanna trente seg opp, og hver dag gikk hun litt lenger, og smått om senn fikk hun tilbake styrken i bein og rygg. Sju måneder etter operasjonen ble hun friskmeldt. Det var blitt april.

– Og en dag spurte mamma om jeg ikke ville forsøke meg på en sledetur, forteller Hanna, og det var jo ingenting hun mer ville, men hun var redd, hun gråt.

– Jeg var kjempenervøs, og tenkte: «Herregud, jeg har en jernstang operert inn i ryggen, hva om jeg kjører inn i et tre eller tryner, eller hva som helst. Jeg kan ikke gjøre det!».

Men hun ville gjøre det. Seks hunder ble spent foran sleden med Gaisa i front.

– Vi satte avgårde, og hun loset meg trygt og rolig gjennom løypene. Underveis tittet hun seg tilbake, for liksom å sjekke at jeg hadde det bra. Jeg følte meg så trygg med henne der foran, og tenkte: «Jeg kan jo ikke la være å kjøre hund.» Hele livet mitt har jeg kjørt hund, det er det jeg elsker. 

I vinter er det blitt mange og lange treningsturer, for planen var å kjøre Femundløpet. Det ble avlyst, og det var en aldri så liten nedtur. Hanna følte seg klar til å konkurrere. 

– Gaisa er jo som en bulldoser i løypa, forteller hun, og viker aldri for å stramme opp unghundene om de mister fokus.  

– Hun er ganske gæren, og blir som en treåring foran sleden. Hun brøyter seg gjennom kratt og snøskavler, er fokusert og finner alltid sporet. Jeg skjønner ikke hvordan hun klarer det. Og så er hun flink til å gjøre det hun får beskjed om, sier Hanna.

– Jeg ler mye av henne, når jeg står bak sleden. Heldigvis skjønner hun ikke hvorfor, men både Gaisa og resten av spannet mitt blir i godt humør av det. Og kanskje det viktigste av alt: Gaisa lærer meg å leve i nuet, sier Hanna.

– Selv om jeg har en stang i ryggen, fungerer jeg nå akkurat som tidligere. Gaisa har hjulpet meg å komme gjennom en vanskelig periode i livet mitt. Hun er tøff, og har gjort meg tøff. Og da synes jeg egentlig at hun fortjener tittelen Norges tøffeste hund.